Preben har nå lært seg ett nytt ord, Sisse (som da betyr kjekse :) ). Gutten er jo glad i det meste mann kan putte i munnen. Og mammaen er den kjipeste i hele verden som ikke gir han full tilgang på spiselige saker gjennom hele dagen,slik som sisse.
Han har virkelig fått mange nye ord den siste tiden. Og prøver seg på enda flere, som jeg da (den kjipe mammaen) ikke forstår. Prøver seg på noen sanger gjør han også. Vi har arvet en leketraktor med lyd fra søskenbarnet hans. Den synger og spiller "Old McDonald", og Preben går rundt og synger "Iiiiiia, iiiiiia ååååååå". "Bæ,bæ lille lam" er også en hanprøver seg på. Kommer bare til "Bæ, bæ ie a", men synes gutten er flink jeg, han er tross alt "bare" 16 måneder. "Bæ, bæ lille lam" brukes forøvrig både til trøst her hjemme, og som sang i barnehagen.
I dag har jeg også gjort noe jeg sverget at jeg aldri skulle gjøre. Jeg har alltid passet på å kjøpe og klæ ungene i klær det er lett å bevege seg i. Slik at de skal være frie til å utvikle seg fysisk. Men i går begynte Preben å få skikkelig taket på å klatre opp i sofaen. Og selvfølgelig sitter han ikke fint og rolig opp der. Det skal klatres, krabbes og gåes oppi der. Noe som da resulterte i et noe multifarget merke på siden av pannen i går. De er jo så innmari raske i den alderen der, og ser man bort i 2 sekunder er skaden skjedd. Men lærte han? Nei. Ikke i det hele tatt. Så i dag fant jeg rett og slett en litt trang dongri bukse i skuffen hans, en han kan bevege seg godt i på gulvet men som er for trang til å klatre opp i sofaen med. Varig løsning? Nei. Men så trenger vi ingen ny kul i hodet hver dag heller da. Jeg får så innmari vondt i mammahjertet mitt når slike ting skjer. Skal jo helst være i forkant av alle situasjoner som kan oppstå. Men jeg vet jo at jeg ikke kan det. Livet handler om å lære, både for meg og barna. Og hvordan skal barna lære om jeg går forran og fjerner alle vonde/dårlige situasjoner? Livet handler om og lære av sine valg, både riktige og gale. Selvfølgelig skal jeg gripe inn om valgene er riktig gale, men noen må de også (desverre) lære av selv. Jobben min som mamma er å forberede dem for voksenlivet, ikke beskytte dem for alt. Hvordan skal det da gå med dem den dagen de skal stå på egne ben? Og her kommer jo også ordet straff inn i bilde, og belønning. Joda, jeg vet jeg har sporet av veldig nå fra det innlegger skulle handle om. Nemmelig Prebens nye ord. Men det er noe jeg har tenkt på mye den siste tiden. Både pga ting jeg har lest andre steder, og en diskusjon jeg hadde med en venninne her om dagen. Skal man straffe barna,og evt hvordan og hvor hardt? Jeg har gitt de eldste barna husarrest. Ikke lenge nei, tror det lengste var en uke. Det er ikke den strengeste husarresten heller, de får ta imot besøk, og de får gå ut hvis de holder seg på eiendommen. Jeg personlig synes egentlig dette er litt viktig. For hvis jeg som voksen gjør noe riktig galt, blir jeg også straffet. Enten med tilsnakk, bøter eller fengsel. Slik får også mine valg konsekvenser. Det synes jeg det er viktig at de lærer seg. Valg gir konsekvenser. Men da må også riktige valg gi belønning. Da i form av ros, ting eller opplevelser. Slik det også er for meg som voksen. Og forventningene jeg har , avhenger også av alder. Jeg forventer ikke det samme av 10-åringen, som av 13-åringen. Og jeg forventer ikke det samme av ett-åringen, som av tre-åringen. Og jeg tror de forstår det selv også. Jeg tror ,selv iallefall, at jeg er flink til å fortelle hvorfor de får belønning eller straff. Og til å spørre helt til slutt: "Forstår du?".
Og bare så det er sakt, her handler det kun om å miste goder eller husarrest. Ikke fysisk avstraffelse. Jeg vil ikke, under noen omstendigheter, lære barna mine at vold løser problemer.
