I dag er det en uke og to dager siden jeg og søsteren min holdt deg i hånden mens du stille forlot denne verden. Og sorgen og savnet etter deg er stort. Et langt og godt liv er forbi. For du passet på å si det du bestemor, at livet ditt hadde vært godt. Helt siden du trådde dine første barneskritt ,som barn nr 5 i en søskenflokk som etterhvert tellte 12 barn (der 11 vokste opp og ble voksne), til siste dagen hadde du det godt. For selv om du og dine søsken vokste opp med lite penger, sultet dere aldri. Dere bodde ved sjøen og fikk mye fisk, og i tillegg hadde dere noen dyr på gården som gav dere litt mat. Senere møtte du bestefar, som kom til bygden du bodde for å holde skole, og dere fikk et langt og godt liv sammen. Du ble aldri fortrolig med bestefar sitt dødsfall du bestemor. For selv om bestefar var mye opptatt utenfor hjemmet med arbeid og politikk, og du stelte hjemme ble dere så tett knyttet sammen. Livets ekte kjærlighet.
Da jeg vokste opp elsket jeg å være hjemme hos dere. Det var så rolig og behagelig, og jeg følte en slik trygghet. Vi kunne enten sitte og snakke sammen, men vi kunne også være helt stille sammen. Altid sammen. Ro, trygghet og kjærlighet. Det er det jeg husker best fra huset deres. Deres kjærlighet til hverandre, til livet og til oss rundt dere.
Jeg blir egentlig litt tom for ord jeg bestemor, når jeg skal beskrive deg. Du var alt, og så mye mer. Veldig sosial, mange vennskap, mye selskap og en utrettelig vilje til å følge oss opp. Altid interesse for livene våre, hva vi gjorde og hvordan det gikk. Planer for fremtiden. Alt ville du vite, være en del av. Øyne som glitret, og munn som smilte. Ett fantastisk flott vakkert menneske.
Mange minner og de skal jeg vokte vel, et forbilde man med stolthet kan bekjenne man har.
Så uendelig glad i deg kjære bestemor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar