Akesøndag :)

I går formiddag tok vi med oss småttisene ut og akte. Og de syntes det var kjempe gøy!!! Preben var jo ikke gamle karen i fjor vinter, og husket nok ikke så mye av de få gangene vi dro på aketurer. Veronica husker mer, og har mast om aking siden snøen kom. Men med det ustabile været vi har had den siste tiden, har det ikke passet med aking før i helgen.

Og for en luksus å bare kunne gå ut av ytterdøren hjemme, ta frem ett akebrett, sette seg på og ake ivei. Etter vi flyttet har vi bokstavlig talt akebakken rett utenfor døren. På "flata" der vi bodde før måtte vi kjøre eller gå ett stykke for å finne bakkene.

Vi akte en god stund før vi gik inn igjen. Da var barna slitne og trøtte. Preben hadde enda ikke fått duppen sin, og la seg med en gang vi kom inn og sov i nærmere tre timer tror jeg (uten at det gikk ut over nattesøvnen). Veronica krøllet seg sammen i sofaen og slappet av forran TV'n en stund.

Da Preben våknet, var det klart for en litt sen middag. Hjemmelaget pizza, med rester fra lørdagstacoen på. Godt! Og det syntes småttisene også.

 

 Veronica koser seg ute i snøen.

 

 Preben og pappa i farta.

 

 Liten pust i bakken, like før vi går inn.

 

 Preben på tur opp mot huset igjen.

 

Veronica og pappa, siste turen før vi går inn :)

 

En veldig vellykket dag. Og helg. Selv om vi selvfølgelig savnet de to største jentene våre, som dro hjem til sin pappa/mamma før helgen. Gleder oss til de kommer tilbake om noen dager. Håper dagene går fort. Jeg synes fortsatt at det er hardt og vanskelig å sende Anne til pappaen hennes på fredagene. Selv om jeg vet at hun har det godt der og blir godt tatt vare på, vil jeg være sammen med henne hele tiden. Og jeg synes det er helt forferdelig å sitte her hjemme og vente på innkallelsen fra Oslo. De i Trondheim sa jo det kunne ta opp til 6 mnd før vi fikk høre fra de. Og jeg kjenner ventetiden kommer til å bli lang. De ukene som har gått siden vi fikk vite, har allerede føltes ut som år. Samtidig som tiden egentlig har gått fort. Jeg sitter jo her og venter på en innkallelse, til en dag jeg egentlig ville vært foruten. Og mammahjertet blør fortsatt, fordi vi ikke viste og ikke skjønte. Igjen, hovedfeilen er en "enkel" feil og hun blir frisk av den etter operasjonen. Men er uansett hardt for ett mammahjerte. Det er jo snakk om mine hjerteskatter her. Hjerteskattene jeg lever for.