Helg...

Da har en ny helg plutselig kommet og gått. Tiden og dagene går fort. Eller, de gjør egentlig ikke det til vanlig. Men i uken som gikk fikk jeg noen vikardager på barnehagen, og da går dagene plutselg mye fortere. Hadde "arbeidshelg" i fjøset også i helgen. Jeg er nemmelig avløser i hønefjøs av og til :) Og det er faktisk ganske koselig det kan jeg fortelle dere.

Sist helg var vi jo på en litt tidlig Halloween kveldsmat hos mammaen min. Kledde ut småttisene, og de ble jo så fine :)

 

Utkledd, men så mye sminke og slikt bruker jeg ikke. De fikk litt sortfarge på leppene og litt sort hårspray i håret, får være nok :) Jeg er egentlig ikke noen stor tilhenger av Halloween jeg, men må nok bare akseptere at den tradisjonen er her for å bli. Desverre. Jeg vil mye heller ha tilbake julebukken jeg. Men tror nok ikke jeg får viljen min der.

 

Preben og søskenbarnet som sitter i trappen til bestemoren sin. Fine gutter :) Preben er ett år yngre enn søskenbarnet sitt, men de er nesten like store de to. Store-lille gutten min.

 

I helgen har jeg som sakt vært oppi fjøset på arbeid. Da har også storejenta mi vært med og hjulpet meg. Koselig med hjelp i fjøset, samtidig som vi får oss litt alenetid. Alenetid som det ellers er vanskelig å få til. Da får vi oss noen fine samtaler hun og jeg. Særlig godt synes jeg disse alene stundene med henne har vært, etter vi fikk vite om hjertefeilen hennes. Der strever jeg fortsatt med endel dårlig samvittighet. Over at vi ikke har skjønt hvordan alt hang sammen, og over at hun hele tiden har forsøkt å innfri alles forventninger uten at vi har skjønt at hun faktisk har gitt oss alt den hun har. Joda, jeg vet det egentlig bare er dumt og alt det der. Vi viste jo ikke, og vi har hele tiden blitt fortalt at det ikke har vært noe galt. Men uansett, jeg greier ikke styre følelsene mine. Og følelsene samarbeider ikke med fornuften. Slik er det bare. Samvittigheten er der. Samtidig som jeg selvfølgelig er redd. Igjen. Jeg vet at legene i Oslo er flinke, men jeg er mamma. Jeg bekymrer meg og er redd. Slik er det bare. Og jeg gruer meg. Og gleder meg også selvfølgelig. Gruer meg til den dagen oprasjonen kommer. Til å sitte og vente til alt er over og har gått bra. Til tiden etterpå, der alt skal gro på plass. Smertene hennes. For selv om hun får smertestillende medisiner, tar jo ikke de vekk all smerten. Og jeg gruer meg til flyturen. Jeg lider jo av en skrekkelig flyskrekk, men må nok bare bite tennene sammen og komme meg inn i flyet. Tog eller bil den lange veien tur/retur Oslo, med en nyoperert storejente er nok ikke et alternativ.

Men nå må jeg slutte av her. Ungene løper villmenn i stuen her, og to av dem skulle nok egentlig ha vært i seng for noen minutter siden (mangler bare tannpuss altså, de ble badet for en liten time siden). I morgen starter jo en ny barnehage uke. Så må jo forberede noen barnehagesekker med utstyr også :)

Veronica med vinterdress, foret regnsett og Duckboots (skrives det slikk da?) i veske. Og strikkagenser og strikkebukse, ekstra votter og ekstra lue, kuldekrem og ett tynt og ett tykkt fleece-sett i sekken sin. Skifteklær ligger i boksen på barnehagen.

Preben har vinterdress, boblebukse og Duckboots i vesken sin. Og ulldress, sovelue, sovevotter, ekstra votter, ekstra lue og kuldekrem i sekken sin. Han har også skifteklær i boksen sin på barnehagen. Der har han også fleece-sett og andre ullklær. Også står sovevognen hans fasi i barnehagen med pose, skinn, ullpledd og dyne i. Her er det bare å velge hva de vil bruke :P