Sist skrev jeg vel om at jeg hadde en liten syk gutt. Det var vel natt til onsdag det. Da satt jeg opp med Preben store deler av natten. På morgenen syntes jeg han ble værre, så jeg kledde på barna (Veronica har jo bhg fri på onsdager) og kjørte på legekontoret. Det var tidlig på formiddagen, og fikk time kl. 13.30. Vi dro så på kjøpesenteret og kjøpte oss litt lunch mens vi ventet på at klokka skulle snegle seg av gårde. Vi dro tilbake til legekontoret i god tid til timen vår (ikke det at det vi hadde trengt det, de var jo som vanlig 30 min forsinket...). Da vi endelig kom oss inn var Preben stakkar hvit og kald på hendene og blå under neglene. Han slima masse og var veldig urolig og kava mye. Legen mente vi måtte dra inn på St. Olavs for å la en barnelege se på han. Så da fikk vi med oss en lappe fra legen og satte nesen mot byen. På veien kjørte jeg innom mammaen min så hun fikk være barnevakt for Veronica. Fikk også gitt beskjed videre til kjærestesamboeren og han skulle møte oss. Ble tatt imot av veldig trivelige sykepleiere og fikk tildelt et undersøkelsesrom, der det ble målt oksygenopptak, feber osv. Og da var jo selvfølgelig oksygenopptaket på topp... Er ikke det typisk da, at når man endelig kommer seg inn på sykehuset så er man plutselig "frisk"...? Etter det som føltes ut som en evighet kom barnelegen og kikka på han. Hun klemte her og der, "kasta" han hit og dit og så på han opp og ned i mente. Veldig glad for at han ble så godt undersøkt :) Fikk tilbake litt av troen på helsenorge nå. Barnelegen fant ingenting alvorlig galt med han. Han hadde virus (men ikke det fryktede RS-viruset som vi var redde for at han hadde fått) og var rød i halsen. Så vi fikk dra hjem :) Godt det også. Vi hadde åpen retur i ett døgn da, så hvis han skulle bli værre så var det bare å komme. Gode nyheter, men det betyr ikke at jeg slapper av for det. Jeg satt opp en natt til med han jeg. Greier ikke slappe av og sove godt så lenge barna ikke er friske. Og her sitter jeg nå også. Nå skal det sies at gutten er i utrolig mye bedre form nå, men jeg greier ikke helt å slappe av enda. Dritt... Skulle ønske jeg ikke så en mulig katastrofe i alle situasjoner som oppstår.. Føler jeg er ille til tider. Ser for meg både det ene og det andre tragiske utfallet av helt normale situasjoner, slike som virus-syke barn og fall. Får skikkelig angst og vondt i hele kroppen... Nå gjelder ikke det bare mine egne barn, det omfatter også mine to små tanteskatter og filletantebarn. Nesten skremmende hvor glad man blir i disse barna, og hvor mye de betyr for deg. Altså, skremmende på en positiv måte ja :) En positiv altoppslukende måte :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar